I Karasjokdommen kom Høyesterett med et knapt flertall (6 mot 5) til at verken befolkninga i kommunen som helhet, eller den samiske delen av denne, har eiendomsrett til utmarka i kommunen. I det følgende skal jeg drøfte betydningen denne storkammerdommen har for den kommende rettskartleggingen, herunder hvilke scenarioer som kan forventes.

Norsk tingsrett

Karasjokdommen tydeliggjør at norsk tingsrett vil være det sentrale rettsgrunnlaget for rettsavklaringen i Finnmark – også i de samiske områdene. Konkret vektlegger flertallet at rettserverv må avgjøres ut fra hvem som har utøvd den rettsstiftende bruken (avsnitt 108, gjentatt i 204), noe som gjør bygdelag, siidaer og lignende til rettighetssubjekter.

De som hadde håpet på at storkammerdommen skulle legge klare føringene for den videre rettsavklaringen, blir imidlertid skuffet. For når flertallet presiserer at det ikke er tatt stilling til om «enkeltpersoner, bygdelag og siidaer eller andre i Karasjok har ervervet eiendomsrett til ‘sine’ områder» (avsnitt 205), betyr det at rettsforholdene fortsatt er langt unna å være avklart.

Mer detaljert rettskartlegging

Karasjokdommen innebærer mer detaljerte undersøkelser av bruk og rettsoppfatninger, med flere befaringer, bevisopptak og vitneavhør. En slik detaljering betyr også at rettsavgjørelser eller avtaler om eiendoms- og bruksrettigheter må avmerkes i marka, jamfør Finnmarksloven § 45 første ledd. Dette vil samtidig kreve betydelig økt ressursinnsats og tidsbruk.

En følge av dommen er videre at utredningsfeltene i Finnmark ikke bør følge kommunegrensene, men heller naturlige, enhetlige bruksområder.

Fire scenarioer

Karasjokdommen kan med dette lede til flere scenarioer. Ett er at Finnmarkseiendommen (FeFo) fortsetter som eier og forvalter. Et annet er at det avdekkes rettigheter som tilsier lokal forvaltning av naturressursene, men hvor FeFo fortsatt er grunneier. Dette kan bety at forvaltningen av naturressursene i Finnmark er et skritt nærmere den kommunemodellen og de bygdebruksområdene som Samerettsutvalget foreslo i NOU 1997: 4 kap. 5, men som ikke ble tatt med i proposisjonen til Finnmarkslov. Dette kan også være et skritt nærmere allmenninger med størrelse og omfang som vi finner i på statens grunn i Sør-Norge, hvor et areal drøyt halvparten av Finnmarkseiendommens forvaltes av 94 fjellstyrer.

Et tredje scenario er at domstolene (eller FeFo) anerkjenner at grupper eller enkeltindivider eier deler av utmarka i Finnmark. Dermed kan det tenkes at man ender opp med en lokal forvaltning lik den som er dannet i Svartskogen gjennom Čáhput siida, hvor lokalbefolkningen både er grunneiere og forvaltere.

Et fjerde scenario kan være at FeFo, med sitt veletablerte forvaltningsapparat, fortsetter som forvalter etter avtale med en mulig fremtidige grunneiere.

Folkeretten, samiske sedvaner og historien

Flertallet finner at om de internrettslige vilkårene for erverv av eiendomsrett ikke er oppfylt, kan ikke ILO-konvensjon nr. 169 art. 14 (1) medvirke til at kollektiv eiendomsrett må anerkjennes for urfolk (avsnitt 203). Dette begrunnes i den nasjonale tilpasningen som leses ut av artikkel 14, fleksibilitetsnormen i artikkel 34, samt Samerettsutvalgets utredning i NOU 2007:13. Flertallet legger dermed til grunn at nasjonal rett alene er avgjørende.

Et betimelig spørsmål blir da hva som er hensikten med ratifiseringen av ILO-169 og presumsjonsprinsippet. Her er det lett å være enig med Geir Ulfstein om at det ikke uten videre kan legges til grunn at norsk rett er i samsvar med konvensjonen, og at flertallets utsagn dermed gir minimalt med veiledning for den videre rettskartleggingen.

Heller ikke samisk sedvanerett gis særlig betydning. For selv om flertallet understreker at samiske sedvaner og rettsoppfatninger skal hensyntas (avsnitt 67), synliggjøres ikke dette i rettsanvendelsen. Utsagnet om at urfolkets sedvaner respekter «ved at rettighetssubjektet bestemmes ut fra hvem som har utøvd den rettighetsstiftende bruken» (108), innebærer ikke annet enn at om norsk tingsrett anvendes korrekt er også samisk rett ivaretatt. At domsslutningen forankres i den mer enn 100 år gamle Ullensvang-dommen, hvor to kommuner i en helt annen del av landet ikke fikk medhold i krav om eiendomsrett (202), peker heller ikke på at samisk rett vektlegges.

Hadde ikke anerkjennelse av de krav Karasjoks samiske befolkning framsatte, med bakgrunn i deres bruk og tradisjoner, nettopp vært en vektlegging av samisk sedvanerett? For selv om forskjellige grupper har brukt forskjellige områder av Karasjoks utmark, har de samlet, ifølge både kommisjonen, utmarksdomstolen og en samlet Høyesterett, utøvd en omfattende og «relativt uforstyrret» utmarksbruk av hele kommunen helt frem til vår tid.

Til slutt kan man være glad for at Høyesterett ikke kan dømme over historien. For når flertallet legger til grunn at kongen av Danmark umiddelbart gjorde seg til eier av Karasjok-området da det kom inn under hans høyhetsrett i 1751, og gjennom jordresolusjonen av 1775 kostnadsfritt delte ut jord til folk i Finnmark, holder det fast ved at jorda var eierløs frem til 1751og at urfolks bruk ikke kunne skape rett. Dette er en avskygning av terra nullius-doktrinen som neppe bør skape presedens for rettskartlegging.

Avslutning

Karasjokdommen kan være et signal om at bygdefolk i Finnmark på sikt kan få forvalte sine nære utmarksområder. For de samiske samfunnene er nok likevel dissensen lyspunktet. Ikke bare fordi mindretallet er betydelig, og fordi det vurderer følgene av så vel de historiske realitetene som folkeretten på en mer nyansert måte enn flertallet, men også fordi historien viser at dissensen ofte peker på mot det som i fremtiden vil bli rett.

Det knappe flertallet gjør at dommen ikke får den presedensvirkningen en storkammerdom i alminnelighet vil ha, noe som betyr at den ikke stenger for nye vurdering av ILO-169s betydning.

Den stenger heller ikke dørene for at større fellesskap enn bygdelag og siidaer sammen kan fremme krav under rettskartleggingen, selv om terskelen for å nå frem med slike krav nok er blitt høyere.

Denne kronikken er opprinnelig publisert i Rett24.