Tips oss:
Tips
78 46 59 00
Kontakt
Til forsiden
Den 19. april 1955 var fire personer samlet til møte i Vadsø for å vurdere muligheten for etablering av en avis for samene. Det var sorenskriver Dag Tønder fra Vardø, programsekretær i NRK, Thor Frette, Vadsø, gårdbruker Ole Andreas Olsen, Bonakas i Tana, og samekonsulent Hans J. Henriksen, Vadsø. Dette var «Utvalget for samisk avis» og var nedsatt av fylkesmannen i Finnmark den 5. april 1955, etter oppdrag fra Finnmark fylkesting. Konstituert fylkesmann, sorenskriver Dag Tønder ble valgt som formann i utvalget, mens Hans J. Henriksen var sekretær.
Utvalget ble enig om å sende ut et opprop til institusjoner, organisasjoner og personer som de mente kunne ha interesse av å få realisert tanken om å gi ut en avis på samisk. Utvalget tok sikte på å opprette et andelslag Sámiid áviisa OS - Samisk avis AL. Institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner kunne tegne andeler. Avisa skulle være upolitisk og et meddelelsesblad til og for samene. Den skulle bringe aktuelt stoff av næringsmessig og kulturell betydning for samene og gi opplysning om arbeids- og yrkesspørsmål, samt helsespørsmål, og forøvrig bringe nyhetsstoff fra innland og utland.
Bladet skulle redigeres av en redaksjonskomité bestående av 3 medlemmer, med formann i denne som ansvarshavende redaktør. Siktemålet var å utgi avisa en gang ukentlig med Vadsø som utgiversted. Men etter å ha laget en driftskalkyle med utgifter på tilsammen 40.000 kroner i året, anbefalte utvalget at man måtte starte forsiktig, med utgivelse en gang pr. måned i det første driftsåret.
Av lønnsbudsjettet går det frem at drifta var mest basert på idealisme. Optimismen var ikke liten. Helt fra første stund kalkulerte utvalget med 1.500 betalende medlemmer. Årlig abonnement skulle koste 12 kroner.
Annonseinntekter ble budsjettert til 5.000 kroner. Resten, dvs. 17.000 kroner skulle søkes dekket av interesserte kommuner, fylkeskommunen og staten. Utvalget forutsatte at både Kirkedepartementet, Landbruksdepartementet, Sosialdepartementet, Forsvarsdepartementet, Industridepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet ville være interessert i utgivelsen av en slik avis. Videre regnet utvalget med å få økonomisk hjelp fra en del private institusjoner og selskaper, så som Samemisjonen.
Men i den harde fornorskningstiden var det vanskelig å få gehør for en samisk avis på sentralt hold. Det kom ikke tilsagn verken fra Kirkedepartementet eller av Landbruksdepartementet, men Henriksen mente at sannsynligheten for tilskudd fra begge var stor. Hans J. Henriksen som var den største ildsjelen for en egen samisk avis, ga aldri opp håpet.
Han hadde konferanser med redaktør Anders Guttormsen og styret for Frikirkens finnmarksmisjon om samarbeid med bladet Nuorttanaste som Frikirken utga. Viljen til samarbeid var til stede hos begge parter, men kort tid etterpå måtte Nuorttanastes trykkeri nedlegges. Dermed falt den eneste samiskkyndige typograf og trykkerikyndig ut, like før trykking av den planlagte nye sameavisa.
En bitter pille å svelge. Men det skulle mer til for å knekke avisutvalget, selv om det tok tid før de forskjellige søknadsinstansene svarte. Utvalget måtte foreta justeringer av budsjettet flere ganger, etterhvert som svarene kom.
Selv om tilskuddet var usikkert, var optimismen fortsatt til stede. For å få budsjettet til å gå opp, ble posten for abonnementstallet skrudd opp fra 1.500 til 2.000 pr. år. Det skulle vise seg å ta 20 år før avisa nådde et slikt opplag.
Den 15. juni 1956 ble det neste historiske skrittet tatt. Konstituerende generalforsamling ble holdt på rådhuset i Vadsø. Tilstede var følgende 8 personer: Gunnar Brustad, Bonakas, John Ole Nilsen, Nesseby, Nils Finborud, Vadsø, Arne Pleym, Vadsø, Anders Aune, Vadsø, Rolf Akselsen, Vadsø, Asbjørn Austvik, Vadsø, og Hans J. Henriksen, Vadsø.
Av arbeidsutvalgets medlemmer var bare Hans J. Henriksen tilstede. Han hadde fått de nødvendige fullmaktene fra de andre. Det var ingen uenighet, og generalforsamlingen sluttet seg til det framlagte driftsbudsjettet for Sámiid áviisa OS på totalt 37.000 kroner, med redaktør i bistilling.
Det ble valgt et styre med sorenskriver Dag Tønder fra Vardø som første styreleder. Med seg i styret fikk han Per Fokstad fra Bonakas i Tana og Arne Pleym fra Vadsø. Varamenn var konsulent Asbjørn Austvik fra Vadsø, Petter Nedrejord fra Karasjok og John Ole Nilsen fra Nesseby.
Styret fikk i fullmakt til å bestemme tidspunktet for utgivelsen av avisa, og å tilsette redaktør og det øvrige redaksjonspersonalet. Generalforsamlingen drøftet også spørsmålet om avisas tittel, og mente at Ságat (Nyheter) ville være et godt avisnavn, eventuelt Sádni Doalvo (Budbringeren).
Men det var ikke enkelt å skaffe redaktør. Ved søknadsfristens utløp var det ingen søkere. Senere meldte journalist Kristian Olsen fra Gåradak i Porsanger, den gang bosatt i Hammerfest, sin interesse. Olsen ble ansatt med tiltredelse 1. november 1956. Lønna ble fastsatt til 12.000 kroner årlig.
Styret vedtok også at avisas navn skulle være Ságat. Det ble inngått kontrakt med bladet Finnmarken for utgivelse. Redaktør Kristian Olsen tegnet klisje for avistittel (logo). Ságat har fortsatt den samme logoen. Den første avisa kom ut 21. desember 1956, og ble den første tida gitt ut som ukeavis.
Men det skulle ikke gå lang tid før problemene kom. Redaktør Olsen sa opp. I tillegg til at styret hadde problemer med å finne en ny redaktør, var økonomien svak. I beste fall var det penger til to måneders drift, og styret innkalte til ordinær generalforsamling torsdag den 9. mai 1957. Det ble sendt en redegjørelse om situasjonen til Kirke- og undervisningsdepartementet, sammen med en anmodning om større bevilgninger. Avisas videre skjebne var nå i departementets hender.
Den første ordinære generalforsamlingen i Ságat ble holdt på Vadsø rådhus 9. mai 1957. Styret hadde håpet på at det kunne referere et skriftlig svar fra departementet på søknaden om driftsstøtte. Men det forelå bare en telefonisk bekreftelse om at myndighetene var stemt for å gi tilskudd. Generalforsamlingen var enig i at avisa burde holdes gående i tillit til statsrådens muntlige tilsagn. Men mangel på redaktør truet den videre utgivelsen av avisa. Situasjonen var såpass dramatisk at generalforsamlingen bestemte å utsette møtet, og styret ble bemyndiget til å holde avisa gående, «inntil generalforsamlingens utsatte møte er avholdt såfremt redaktørstillingen kan løses».
Løftene fra statsråden om støtte ble ikke holdt, og ukeavisa måtte stoppe ved utgangen av juni 1957, etter halvt års drift. Det var ikke mulig å skaffe redaktør som behersket både samisk og norsk, og kunne binde seg til hel stilling. Styret innkalte til ny generalforsamling den 7. desember 1957, i håp om at det da forelå et skriftlig svar fra departementet. Men svaret uteble, og etter anmodning fra departementet ble generalforsamlingen utsatt til januar 1958. Regnskapet for 1957 viste totale utgifter på 20.500 kroner, og inntekter på 11.200 kroner.
Neste generalforsamling ble holdt den 29. mars 1958. Av møteprotokollen går det ikke fram hva departementet hadde svart. Her la styret frem en beretning om de erfaringer en hadde høstet og sa at det var nødvendig å opprettholde et meddelelsesblad for samene. Styret foreslo å gi ut et månedsskrift med navnet Ságat. Styret fikk full tilslutning til forslaget fra generalforsamlingen.
Den 29. september 1958 kunne styret beslutte gjenopptakelse av avisa, men da som et månedlig tidskrift med 8 tekstsider i A5-format. Hans J. Henriksen og Thor Frette påtok seg i fellesskap redaksjonsansvaret. Disse to fikk også fullmakt fra styret om å forhandle med Arne Wulff om regnskapsføring.
Den 21. mars 1959 kunne generalforsamlingen notere seg at månedsskriftet var mottatt med betydelig interesse. Det femte nummeret, som kom ut i februar 1959, måtte utvides til 12 sider pluss omslagssidene for å gi plass til de mange annonsene. Også abonnementstallet gikk oppover. Det var 320 abonnenter, og ennå langt til de 2.000 som arbeidsutvalget i sin tid hadde forespeilet.
Fram mot 1961 fikk Ságat godt fotfeste, enn med noe skiftende annonseinntekter og abonnementstall. Alt stoff ble skrevet på samisk. Men det meste av stoff som kom inn til redaksjonen var innlevert med norsk tekst. Det var få som behersket samisk skriftlig. Redaktørene Henriksen og Frette besørget oversettelsen.
Den iherdige innsatsen som spesielt Ságats «far», Hans J. Henriksen, utrettet overfor sentrale myndigheter ga til slutt resultater. I regnskapet for 1959 kunne forretningsfører Arne Wulff føre 12.500 kroner i statlig tilskudd, noe som utgjorde mer enn halve driftsbudsjettet.
Abonnementstallet sluttet å øke i 1960. Abonnentene ønsket mer nyhetsstoff enn det månedlige tidsskriftet hadde kunnet ha, og ba om at Ságat kom ut i avisformat. Styret ble da pålagt å undersøke nøye finansieringsmuligheter. I desember 1961 ble det brakt på det rene at en fikk det omsøkte tilskuddet fra Kirkedepartementet.
Styret besluttet da at Ságat fra januar 1962 skulle utgis annen hver torsdag, med en del tekst bare på samisk, og en del dobbeltekstet og en del bare på norsk. Det kan virke som om styret hadde forskuttert denne beslutningen, fordi det i årsmeldingen for 1962 går frem at Ságat begynte å komme ut annenhver torsdag allerede i november 1961 i avisformat, med variert sidetall, 4, 6 og 8 sider.
Som redaktør antok styret Hans J. Henriksen, med forretningsfører Arne Wulff som medredaktør. Den 3. mars 1962 trådte en ny Wulff inn i avisledelsen. Styret ansatte da Inger Johanne Wulff, kona til Arne Wulff, som forretningsfører.
Etter omlegginga til avisformat i 1961 begynte abonnementstallet å stige, og ved utgangen av 1962 var tallet 391. Regnskapet for 1962 viste et overskudd på 1.649 kroner.
På generalforsamlingen den 8. mars 1963 kom det fram at abonnentene i Tanadalen hadde uttrykt ønske om mere samisk stoff i avisa. Dette ble diskutert, men generalforsamlingen var enig i å holde seg til tidligere forutsetninger om at det skulle være like mye tekst på hvert av språkene, norsk og samisk. Dette bl.a. for å ikke miste abonnenter. Abonnementstallet holdt seg stort sett uendret i 1963. Regnskapet for 1963 viste et overskudd på 2.251 kroner.
Den 6. november 1964 skjedde det redaktørskifte. Samekonsulent Hans J. Henriksen som hadde fungert som redaktør siden november 1958, var blitt oppfordret å begynne som kontorleder i det nyopprettede Norsk sameråd i Karasjok. Lærer Nils Jernsletten fra Skiippagurra i Tana overtok redaktørstillingen. Men allerede etter kort tid, i april 1965, ønsket Jernsletten å si opp stillingen for å gjøre seg ferdig med sin videreutdanning i samisk.
Det lyktes ikke å finne en ny redaktør, og Jernsletten fortsatte å virke som redaktør, men da fra Oslo. Forretningsstedet var fortsatt i Vadsø. At redaktør hadde tilholdssted i Oslo, skapte problemer. Abonnementstallet begynte å synke, og var i 1965 nede i 280. Nils Jernsletten fortsatte som redaktør til oktober 1966 da Isak Østmo fra Karasjok overtok redigeringen. Utgivelsen i 1966 var svært uregelmessig, særlig gjaldt dette siste kvartal. Det ble stor svikt i abonnementsinntekten, halvparten av det budsjetterte.
Styret hadde store problemer med å finne redaktør, og generalforsamlingen den 18. februar 1967 i Karasjok diskuterte alvorlig å begrave Ságat. I siste liten, like før generalforsamlingen, meldte flere sin interesse for redaktørstillingen, men med hver sine betingelser: Erling Hirsti var interessert på betingelse av at Tromsø ble trykkested i stedet for Vadsø. Hans J. Eriksen fra Sirbmá var interessert, men kunne ikke tiltre før 01.10.1967. Trykkestedet kunne fortsatt være i Vadsø.
Arne Wulff vant fram med sitt forslag om at Ságats forretningssted fortsatt skulle være Vadsø. Forøvrig fikk styret de nødvendige fullmakter for å sikre avisas drift. Men generalforsamlingen var splittet. Dagen etter generalforsamlingen vedtok styret å ansette Hans J. Eriksen som redaktør fra 1. oktober 1967. Inntil da ble Hans J. Henriksen anmodet om å forestå redaksjonen av Ságat. Men allerede den 7. mars fikk styret forelagt seg et brev fra Hans Eriksen om at han ikke kunne ta redaktørstillingen.
Som så ofte før kom Hans J. Henriksen igjen til hjelp. Han hadde fått overtalt lærer Albert Johansen fra Horbmá i Tana til å påta seg midlertidig redigering av avisa, i første omgang til 1. oktober 1967. I Albert Johansen sin tid stabiliserte drifta seg. Men fortsatt var abonnementstallet synkende.
I 1967 var underskuddet på 2.782 kroner. I driftsåret 1968 steg statstilskuddet fra 16.000 kroner til 19.000 kroner. En betydelig økning, men drifta fortsatte å gå med underskudd. I juli 1968 meddelte Albert Johansen at han ønsket å fratre senest 2. september 1968. Odd Mathis Hætta fra Kautokeino ble ansatt som ny redaktør for ett år, etter eget ønske.
Generalforsamlingen 1969 drøftet også om Ságat skulle nedlegges. Men Arne Wulff nektet å godta dette, og ville i motsatt retning, nemlig å utvikle Ságat til å bli en ukeavis i format som f.eks. Finnmarksposten og Finnmarken. Styret ble pålagt å søke Norsk kulturråd eller andre statlige myndigheter om 100.000 kroner i bevilgning.
I regnskapsåret 1970 kunne avisa for første gang vise til et større driftsoverskudd, på 14.870 kroner. Dette skyldes en økende annonsemengde. Men selv med et slik overskudd var planene om ukeavis stilt i bero så lenge myndighetene ikke ville gi større statstilskudd enn det vanlige beløp på ca. 24.000 kroner. På generalforsamlingen den 4. mars 1972 ble forretningsfører og styreformann pålagt å rette en henvendelse til NSR, NRL og andre samiske organisasjoner om samarbeid med sikte på å få en samisk ukeavis.
Et utvalg som skulle utrede endring av Ságats drift ble satt ned. Utvalget ble ledet av Arne Wulff og besto ellers av John Trygve Solbakk og Petter Nedrejord. Utvalgets mandat var å utrede den redaksjonelle, administrative og økonomiske drift. Utvalget la fram sin innstilling i juni 1972. Det gikk inn for at Ságat fra september 1972 skulle utgis i samme format (tabloid) som dagbladet Finnmarken, foreløpig i en halvårsperiode. Utvalget foreslo samtidig å sette igang en akkvisisjonskampanje i Indre Finnmark. Utvalgets innstilling ble vedtatt av styret i møte den 18. august 1972.
Med dette startet en ny epoke i Ságats historie. Denne aksjonen viste seg å bli meget vellykket. Ságats abonnementstall steg fra ca. 400 i august 1972 til ca. 1.950 ved utgangen av februar 1973. Stoffmengden ble fordoblet. Også annonsemengden øket. Trykkinga ble flyttet til dagbladet Finnmarkens trykkeri i Vadsø. Opplaget fortsatte å stige, til 4.000 i 1973, derav ca. 2.350 betalende abonnenter. Også annonseinntektene fortsatte å øke. Statstilskuddet ble nærmest fordoblet i forhold til noen år tilbake.
Gymnasiast Geir Wulff gjorde også sin inntreden i Ságats redaksjon og administrasjon i 1973.
Generalforsamlingen i 1974 i Sirbmá er først og fremst kjent for flertallsvedtaket som førte til at redaktør Odd Mathis Hætta fratrådte sin stilling med øyeblikkelig virkning. Hætta bidro sterkt til en positiv utvikling av Ságat som en avis med samepolitisk tyngde. Men han kom i uløselig konflikt med styret om redaksjonelle forhold og partipolitisk nøytralitet.
Styret ble utvidet fra 3 til 7 medlemmer, hvorav tre av styremedlemmene utgjorde arbeidsutvalget. Under voteringen ved styrevalget var det hele 73 blanke stemmer. Fra da av besto den ansvarlige redaksjonen i avisa av styrets arbeidsutvalg, dvs. Peder Andreas Varsi, Johan P. E. Store og Arne Wulff. I praksis var det Arne Wulff som foresto redigeringen. Forretningsfører Inger Johanne Wulff ble ansatt som disponent på deltid.
Geir Wulff ble konstituert som disponent i full stilling fra 1. mai 1975, og fra 1. september 1975 gikk Ságat over til ukeavis, i hovedsak med 12 og 8 sider, men også med noen aviser med 16 og 20 sider. Økonomiske problemer begynte igjen å gjøre seg gjeldende. Det ble et underskudd på ca. 31.000 kroner i 1975, i hovedsak fordi statstilskuddet for 1975 gikk ned med 60.000 kroner.
Geir Wulff ble konstituert som redaktør fra 1. juli frem til 1. september 1976, da Bjarne Store Jakobsen overtok stillinga. Den 1. januar 1977 ble Ságat opptatt som medlem av Norske Avisers Landsforening, noe som virket meget positivt på annonsetilgangen. Samtidig fikk Ságat anerkjennelse som ei virkelig avis.
Også generalforsamlingen i 1977, på Sámiid Vuorka-Dávvirat i Karasjok, er på mange måter historisk. Årsmøtet sluttet seg enstemmig til styrets forslag om å flytte Ságat til Karasjok. Denne flyttingen ble det imidlertid aldri noe ut av fordi Karasjok Produkter AS ikke hadde anledning til å påta seg oppdrag for Ságat, slik som planlagt.
Det var derimot ikke enighet om hvilket språk som skal være avisas hovedspråk. Aslak Nils Sara fremmet et forslag om å gi styret og redaksjonen som arbeidsoppgave å gjennomføre at samisk skulle være avisas hovedspråk, med innslag på norsk helt eller delvis i form av resymeer. Forslaget fra Sara ble nedstemt med overveldende flertall. Derimot ble forslaget oversendt til det nye styret etter forslag fra Hans A. Opstad.
Abonnementstallet begynte å svikte, og det utviklet seg til å bli nesten dramatisk. Ved årsskiftet 1977/78 skjedde det igjen redaktørskifte, Geir Wulff overtok etter Bjarne Store Jakobsen. Wulff var da landets yngste redaktør.
Etter en iherdig innsats begynte abonnementspengene igjen å strømme inn. I 1978 ble Ságat aksjeselskap. Det førte bl.a. til et nytt styrende organ, nemlig representantskapet, med Norvald Soleng fra Karasjok som ordfører. Generalforsamlingen 1978 i Kirkenes påla også administrasjonen og styret å arbeide for en omlegging til utgivelse 2 ganger ukentlig fra 1. januar 1979.
I februar 1979 tiltrådte Valter Dahl fra Vadsø disponentjobben. Denne jobben hadde styreleder Peder Andreas Varsi hatt fra 01.11.1978.
1979 ble på mange måter et vanskelig år for Ságat, ikke minst fordi Forbruker- og administrasjonsdepartementet bevilget 575.000 kroner til den nye avisa Sámi Áigi, mens Ságats søknad ble avslått. Dette skapte skarpe reaksjoner, men styret i Ságat satte sin lit til at regjeringen ville følge rådet fra Norsk sameråd om å likestille Ságat med Sámi Áigi, da samene ellers ville få reduserte muligheter til presse- og ytringsfrihet.
I juni 1980 vedtok generalforsamlingen, etter innstilling fra et arbeidsutvalg og styret, å flytte Ságat fra Vadsø til Lakselv. Hans A. Opstad overtok formannsvervet i styret etter Peder A. Varsi. Imidlertid ble det et kort engasjement, fordi han døde i desember samme år. Men Opstad rakk likevel å legge grunnlaget for Ságats videre fremtid.
Flyttinga av Ságat til Lakselv ble gjennomført den 1. april 1981. Ságat kunne også fra da av forestå den tekniske produksjonen selv, i samarbeid med det nyetablerte søsterselskapet Trykkeriservice AS.
1981 ble et viktig vendepunkt i Ságats 40 årige historie. Avisa ble etablert i et sentralt samisk bosettingsområde. God innsats særlig fra Hans A. Opstad og Arne Wulff hadde bidratt sterkt til å trygge Ságats økonomi. Ságat fikk igjen en økende interesse og en positiv utvikling.
Den sentrale statsannonseringen fra Statens informasjonstjeneste ble halvert i 1982 i forhold til 1981. Også en del lokale og regionale statsetater reduserte sin annonsering i 1982. Dette påførte Ságat et inntektstap på ca. 150.000 kroner i forhold til annonsevolumet i 1981. Samtidig begynte Ságat nå for alvor å merke virkningene av de store investeringene i maskiner og utstyr som ble gjort i samband med etableringen i Lakselv. Resultatregnskapet for 1982 viste et årsunderskudd på ca. 323.500 kroner.
Den 15.10.1983 ble det åpnet distriktskontor for Øst-Finnmark i Deatnu-Tana. Det ga en vesentlig bedring av den redaksjonelle dekning fra Øst-Finnmark. Ytterligere et nytt og viktig skritt var tatt.
Til tross for et ekstraordinært produksjonstilskudd på 200.000 kroner i 1983 fortsatte underskuddet i Ságat å vokse. Udekkede regnskapsunderskudd utgjorde pr. 1. januar 1985 over 900.000 kroner. I 1985 fikk Ságat et mer positivt økonomisk år, med et overskudd på 162.000 kroner. Den 1. april 1985 åpnet Ságat distriktskontor for Ofoten og Sør-Troms i Evenes.
1986 ble på flere måter et gledens år for Ságat. Det iherdige arbeidet mot sentrale myndigheter om å trygge Ságat økonomi ga resultater. Gjelda i Statens lånekasse for aviser ble i helhet ettergitt med ca. 1,2 millioner kroner. Samtidig fikk de samiske avisene sin egen post på statsbudsjettet.
Gleden var derfor ekstra sterk da Ságat i 1986 kunne feire sitt 30 års jubileum. Ságat kunne igjen begynne å gå med overskudd. Den økonomiske situasjonen forverret seg igjen ved utgangen av 1989 frem til 1993, med relativt betydelige regnskapsmessige underskudd hvert år. I 1993 gikk regnskapet med overskudd, mens året 1994 igjen ble et mindre godt år regnskapsmessig, med et negativt årsresultat på ca. 577.000 kroner.
I 1995 påla generalforsamlingen styret å arbeide for oftere utgivelse av Ságat. En langsiktig målsetting er at Ságat blir en dagsavis. Fra 1. januar 1997 begynte Ságat å komme ut 3 ganger pr. uke. Samtidig flyttet distriktskontoret i Deatnu-Tana inn i et moderne nybygg ved Tanabru.
